Ønskeliste

Oppholdet vårt i Nairobi går mot slutten, og vi har sagt ha det til mange av menneskene vi har møtt. Allerede vet vi at vi kommer til å savne det vidunderlige kaoset som kjennetegner denne millionbyen. Vi vender nesen hjemover mer innspirert og motivert.
Før vi drar hjem til norsk jul har vi en liten alternativ ønskeliste. Konkrete endringer vi ønsker å jobbe med etter Kenya 2011:

Vi ønsker å være mer stolte og fornøyde: En av elevene våre beskrev bildene sine som vakre, og her har vi noe å lære. Vi vil strebe etter å være stolte av det vi gjør.
Vi ønsker å verdsette det vi har: En ung jente fortalte oss om hvor lite huset hennes var og lurte på hvordan vi bodde. Alt er relativt.
Mer bevisst forbruk: Vi har møtt menneskene som sitter og lager mange av våre luksusvarer og sett arbeidet som ligger bak.
Vi ønsker å vise mer omsorg for venner og familie: vi har fått uttallige klemmer disse dagene, og kanskje har vi fått et nytt syn på omsorg.
Vi ønsker å møte mennesker med mer åpenhet og færre fordommer

Ane, Benedikte, Emil, Marius, Renate, Marthe og Marianne

En bedre morgendag

“The sun gives hope, hope to seeing a better tomorrow, a tomorrow that has positive change, a change of peace, love and unity. The sun also gives us vitamin D and is also important for our plants” – Ruth Wanjiru (18)

Dette skrev Ruth, som er en av ungdommene vi underviser i foto her nede i Kenya. Og jeg må si at alle, absolutt alle elevene her, er utrolig reflekterte. Jeg har aldri tenkt på sola på denne måten, sola har alltid bare vært sola. Sola gir oss vitamin D, og er der når jeg står opp. Ruth fikk ordet “give”, og satte det i en helt annen sammenheng, enn det vi vestlige folk ville gjort.

Som sagt, er ikke Ruth den eneste som er reflektert, men alle. Når de fortalte om hvorfor de liker å ta bilder, tror jeg alle ble rørt. De sier at å ta bilder skaper dem som person, at det hjelper dem å se det positive i hverdagen. Også at de kan ta vare på minner, situasjoner og venner rundt dem. I dag fikk vi bildene som elevene hadde tatt, og jeg tror alle ble litt satt ut når vi fikk se resultatet. Bildene hadde så dype meninger og uttrykk. De har vist oss at de har jobbet veldig hardt, og det imponerte oss på flekken. Vi er forsatt litt sjokkerte.

Det ble rundt 30 bilder til sammen fra elevene som skal på utstilling i Norge (tre bilder fra hver). Dere burde glede dere til å se dem.

Etter vi var ferdig med å overføre bildene og tekst, gikk vi ut for å leke litt med såpebobler, noe barna satte veldig pris på!

Så gikk turen til et rehabiliteringssenter for sjiraffer, noe som var veldig spennende! Vi fikk mate og komme nær dyrene som var nærmere fem meter høye. Dette ble en liten smakebit på safarien.

I morgen skal vi vise elevene bildene deres på utskrift og lære dem litt redigering i artwaver, som er et gratis program som likner på Photoshop, noe de kan ha nytte av etter vi har dratt. Vi gleder oss til i morgen, men det blir veldig trist å måtte forlate så flott ungdom!

- Emil Aleksander Larsen

Noen refleksjoner

Undertegnede sitter på hotellet etter møte med representanter fra MYSA, og gjør et forsøk på å få unna litt e-post arbeid. Det er vanskelig å konsentrere seg om problemstillinger som har med arbeidet hjemme på Drømtorp videregående skole å gjøre. Vi har en konstant påminnelse om forskjellene mellom vårt samfunn og dette samfunnet, så lenge vi er her. Vi møter mange spennende mennesker med mye vennlighet og omsorg, og mennesker som virkelig gjør en beundringsverdig innsats får et bedre samfunn.

For meg har de etterhvert blitt rollemodeller. Slik ønsker jeg også være. Jeg vil at mine valg og mine handlinger i større grad skal bidra til et bedre samfunn hjemme i Norge. Jeg vil bety noe for andre. Jeg har ikke en bevisst plan på hva jeg skal gjøre.  Men man kan begynne helt enkelt med å vise mer vennlighet, større toleranse og rett og slett bry seg mer om andre. Utover det handler det for meg om å bidra mer på de arenaer jeg til daglig er en del av. I tillegg til endre adferd har jeg uten tvil fått mindre toleranse for sutring og klaging. Vi har en tendens til å klage når ting ikke er helt som vi ønsker hjemme. I det perspektivet på livet man får her nede, blir det i mange tilfeller vanskelig å forholde seg til. Vi har det så ufattelig bra hjemme. Nå vil man alltid forhold seg til hverdagen man er en del av. Vi husker vel alle at vi skulle spise opp maten med begrunnelse fra foreldre; tenk på barna i Afrika. Mitt håp er at dette prosjektet kan bidra til en holdningsendring.

Med denne reisen har Drømtorp nå sendt mer enn 80 individer til slummen i Nairobi. Det er jeg stolt av! 80 mennesker som uten tvil har fått en livslang erfaring, som påvirker måten man tenker på. Forhåpentligvis påvirker det også hvordan man er i relasjon med andre og som en del av samfunnet. I morgen er det siste dagen i slummen. Etter noen intense dager skal vi sitte sammen og reflektere over disse problemstillingene. Vi skal utfordre elevene og lærerne på hva denne opplevelsen har gitt dem. Hva det vil bety for det daglige livet hjemme i Norge. Hvis vi rekker det blir konklusjonene presentert på denne bloggen.

Dette er 6. året vi samarbeider med MYSA. Det er like spennende hver gang å se hvpordan vi som gruppe håndterer å reise sammen og oppleve det vi gjør sammen. Det er ikke gitt at alle takler det lika bra. Vi har hatt tilfeller med veldig mange tårer. Ønsker om å skjerme seg fra elendigheten. Ønsker om å trekke seg litt unna i møtet med barn som har det vanskelig. Denne gangen har ingen av disse reaksjonene kommet frem. Jeg synes elevene (og lærerne) har en fantastisk innstilling og står på fra tidlig morgen til sen kveld. Årets samarbeid med MYSA skal ende opp med tre forskjellige produkter. En utstilling i slummen og hjemme. En fotobok med bilder fra gitte temaer som både MYSA-ungdom og Drømtorpelever har tatt. En film som vi skal bruke på Drømtorp, til opplæring i relevante komeptansemål innenfor spesielt samfunnsfag. Jeg gleder meg til å se resultatene.

Vi har et sterkt ønske om å dele våre opplevelser og erfaringer med flest mulig. Vennligst informer venner og bekjente om bloggen. Del den gjerne på Facebook.

Eposten får vente til jeg er tilbake i Norge.

Frank, rektor og forhåpentligvis bidragsyter…..

Gjestfrihet på høyt nivå

Tunnie er en kenyansk dame, som Drømtorp har hatt mye kontakt med gjennom årene. Hun er en alenemor til tre barn, og ett barnebarn. For ti år siden mistet hun mannen sin, og ble nødt til å oppdra barna på egen hånd. Hun har sørget for at alle tre har fullført universitetet. Hennes eldre bror bodde i en annen del av byen. Huset hans ble angrepet av en gjeng som tok eiendelene hans, da han prøvde å stoppe dem, ble han skutt ned.

Tunnie har to jobber. Hun må dra hjemmefra halv fem hver morgen, for å komme til skolen, hvor hun er rektor innen halv åtte. Det tar lang tid å reise på grunn av trafikken, og hun er ikke hjemme igjen før halv ni på kvelden. I tillegg underviser hun på et universitet.

Opprinnelig, kommer Tunnie fra en gård, hvor hennes 87 år gamle mor fortsatt jobber. Hun kaller gården for sitt hjem, og hennes “townhouse” en midlertidig bolig, mens hun underviser. Hun bor i en “estate”, i et inngjerdet område, som ligger i en finere del av byen. Dette har hun oppnådd ved å jobbe hardt. Tunnie merker stor forskjell på seg selv og sine barn. Hun er oppdratt til hardt gårdsarbeid, mens hennes barn ikke kan noe om gårdslivet, og har ikke samme tilknytning/interesse.

Da vi kom inn i bakgården hennes, ble vi gledelig mottatt, og ønsket velkommen. Hun hadde forberedt utrolig mye forskjellig mat i flere timer, og var tydelig stolt av hjemmet sitt, og å få besøk. Hun var veldig ydmyk, og var kun opptatt av vårt velbehag. Hjemmet hennes virket veldig åpent, og guidene, sjåførene, og andre venner fra Kenya fikk også mat. Det var heller ikke mangel på drikke, og hun presiserte ofte at hun hadde mye mer på kjøkkenet.

I tillegg til å besøke Tunni, var vi på Mysa, hvor vi hadde et prosjekt med ungdommer fra slummen, som var interessert i foto/film. Vi hadde med oss bilder som deltagerne skulle skrive litt om, og si hva slags følelser de fikk. Vi delte ut en oppgave som gikk ut på å fotografere/filme til et ord. Rytme, hvile, å gi, venn, drøm. De fikk et ord og et kamera hver, og gikk hjem for å ta bilder. I morgen skal vi se på bildene de har tatt, og velge ut noen til en utstilling.

Hilsen Benedikte, Ane, og Kristine.

This slideshow requires JavaScript.

Indre styrke

Som de som har vært her før hadde fortalt oss, kan ikke slummen beskrives. Den må oppleves. Likevel skal vi gjøre vårt beste for å gi dere et bilde av hvordan det er her.

Det første vi gjorde denne dagen, var å besøke en kirke i et av de minste slumområdene. Der hørte vi på bibelopplesninger, sang og fikk oppvisning i livlig dans. Gudstjenestens hovedtema handlet om menneskets indre styrke. Man skulle være et godt menneske innenfra ved hjelp av troen på Gud. Det som ga størst inntrykk, var stemningen og energien fra menneskene. Vi fikk også fremføre en sang for forsamlingen, som resulterte i applaus og latter.

Da gudstjenesten var over, dro vi videre inn i slummen. Der ble vi møtt av gjørme, hus av blikkplater og søppel i gatene. Men i all elendigheten møtte vi også mennesker med livsglød og håp. Spesielt barna viste oss at omstendighetene ikke påvirket humøret. De eldre møtte oss og det dyre utstyret vårt med noen ganske andre blikk enn barna. Tanken på at det lille vi bar med oss, sannsynligvis var verdt mer enn alt menneskene vi passerte eide, gjorde situasjonen vår ganske ubehagelig.  

Etter en lang dag gjennom slummen, ble vi invitert til Johannes og hans familie. Johannes var utvekslingsstudent i Norge for tre år siden og ville nå invitere oss til sitt eget hjem. Der ble vi tatt i mot med åpne armer. Johannes var utrolig takknemlig for tiden han tilbrakte i Norge, og for besøket av oss.

Da vi hadde tilbrakt tid med familien var det på tide å komme seg hjem. Vi tok minibuss tilbake etter en lang, varm og vanskelig dag. Det viste seg at det ikke bare var barna som trengte indre styrke etter i dag. I morgen skal vi lære bort foto og film til ungdom i slummen. Vi ser frem til en spennende og lærerik dag.

Emil og Marius